
Breen forsøker ikke å lage et leksikon over alle kvinnelige rockere, men heller presentere tendenser, utviklinger og historiske perspektiv oppdelt i kapitler. Her kan og bør man, lese seg fra perm til perm for den som påstår at han (eller hun) kan dette fra før av, lyver. Boken er rett og slett pensum for enhver som med respekt for seg selv mener å vite noe om norsk rocks historie.
Så er det noe å bemerke i negativ rettning? Nå skriver Breen i forordet at leksikale opplysninger om artistene henvises til fjorårets store bokverk om norsk pop og rock. Likefullt hadde en, om ikke annet selektiv, diskografi gjort seg mye bedre enn en oppramsing av 20 album du bør ha i samlingen som er lagt inn sist i boken. Noen små feilskjær er det men de er nok av mer spesiell interesse og skjemmer ikke boken på noe måte. Et eksempel er at det på side 120 står at Bøyen Beng ga ut flere plater på Siri Rekkårdz, mens det i virkeligheten er bare en Bøyen beng utgivelse på det selskapet. Nei, det er sjeldent lite å sette fingeren på i denne boken. Her er det bare å bøye seg i støvet for det arbeidet som er lagt ned.
Av Tore Stemland